Dessverre er det slik at våre firbente ikke lever for alltid.
Vi vet jo dette så godt, alikevel er det ufattelig trist når de ikke er der lengre. Vi tror at vi kan forberede oss på hvordan det vil bli, men sorgen, savnet og stillheten er der uansett.
Ikke alle får leve like lenge hverken de firbente eller oss på to, men noen er heldige og får et langt og godt liv.
Som oppdretter, synes jeg det er like trist hver gang, en epoke er over.
For meg betyr dette at også enkelte mennesker forsvinner ut av mitt liv og det er veldig trist, samtidig sier det seg selv, for det var jo de firbente som gjorde at vi holdt kontakten og når de er borte, ja, da skjer det andre ting i livet.
Slik bør det også være, ikke alle ønsker eller har anledning å holde på med det samme hele livet.
Minnene vil alltid være en del av vårt liv og det gjelder å minnes de gode stundene og opplevelsene.
N CH Wow-Wow's Danilo-Danilovitsj
Dessverre måtte denne dagen også komme for Trine, for meg og for alle som kjente Danilo. Det manglet en uke på at Danilo hadde fylt 15 år.
Han var Trines første hund, på godt og på vondt, det er så mye som skal læres når en har hund for første gang...
Danilo elsket å gjøre det meste, men det gjeveste var nok å følge elg- eller rådyrspor i skogen, minuttene kunne bli til timer da...
Så var det DAMER (på fire ben)... hva var vel bedre enn det? Og gutten som var både pen og galant fikk fornemt damebesøk fra nær og fjern, helt fra Tyskland og Tsjekkia kom de.....Pene barn ble det også, mange Champions har det blitt.
Trine og Danilo trente også lydighet når han ble litt voksen i hodet, opprykk til klasse II kom på første forsøk og de trente i Norske Redninghunder, dessverre ble de syke begge to det året han skulle opp til godkjenning i en alder av 8 år. Treningen fortsatte, men konkurransen ble lagt på hylla.
Tusen takk begge to for flotte stunder og gode minner.